DE TRODDE PÅ EN NY DAG, om politi, krig, fangeskap og befrielse

Dette er tittelen på en bok som i all hovedsak er basert på de 10 dagbøkene til en medfange av morfar. Det hele begynte 18.08.1943, da en gruppe politimenn og en gruppe mennesker fra motstandsbevegelsen blir arrestert av tyskerne og sendt til Ulven Interneringsleir på Os sør for Bergen. Men dette var bare første stopp på reisen. 30.08.1943 og 08.09.1943, ble gruppen sendt videre til Espeland Interneringsleir i Arna, også det utenfor Bergen mot øst. Espeland lå lenger fra Bergen enn Ulven, og den var vanskelig tilgjengelig. Men heller ikke her ble de lenge. 21.11.1943 ble de sendt videre til Grini. Etter en tid her, ble de sendt videre. Denne gang til Tyskland. 09.12.1943 begynte ferden dit. De ble kjørt i lastebiler og politibiler til Filipstad i Oslo hvor D/S "Donau" ventet på dem. Etter to døgn la "Donau" til kai på havnen i Stettin, 11.12.1943. Her ble de fordelt i fem jernbane-kuvogner. På denne måten mer eller mindre sto de i 54 timer. Da var de kommet til Tiegenhof, hvor de igjen måtte bytte tog. Neste stopp nå var Waldlager. I månelyset natt til 14.12, bærende på alle sine eiendeler og omringet av krigerske soldater, trasket de 253 norske politifolkene de 300 meterne fra jernbanestasjonen Waldlager til Hovedleiren I K.Z.-Stutthof. Her ble de til de ble satt fri. K.Z-Stutthof ligger i Polen, og lå 35 km øst for Danzig.
Mannen som skrev dagbøkene som denne boken i hovedsak handler om, forteller hvordan livet i K.Z- Stutthof var den tiden de var der. K.Z.-Stutthof rangerer som en av tyskernes verste konsentrasjonsleire.
Det som gjør det så spesielt for meg å lese denne boken, er at alt dette var morfar med på. Han var en av politimennene som ble tatt av tyskerne i august 1943, og var med på hele denne reisen. Det står dette i boken fra de måtte evakuere Stutthof: Finn Mortensen Har fortalt at han også hadde funnet seg en plass på dekk. Han var engstelig for å falle i sjøen. Han fant imidlertid en stor jernkrok som sto fast montert på dekk. Han tredde jakken sin inn på den, og ble slik holdt på plass om bord.
Med tanke på alt det som står i boken, og det at morfar opplevde alt dette, gjør det litt tøft å lese boken. Har brukt tid på den, og er enda ikke ferdig. Det er sterke saker å lese! Men på denne måten får en virkelig hør hvordan de faktisk hadde de i mange av fangeleirene under krigen. Det er jo tross alt en del av Norges historie fra krigen. Om hvordan de norske politifolkene og motsatndsbevegelsen ble behandlet av tyskerne. Det at sønnen til forfatteren av dagbøkene har gitt farens dagbøker ut i bokform, synes jeg er veldig bra. Det er jo ikke mange av de senere genarasjoner som faktisk vet, og heller ikke forstår, hvordan de hadde det i disse leirene!!!!
For min del er det veldig lærerikt å lese boken.
Både mormor og morfar har fortalt meg hva som skjedde den dagen morfar og de andre ble tatt. Hvor de var da det skjedde, osv.